Transporttrøbbel?

Altså, jeg sliter litt med huet mitt for tida. Som nevnt i de to foregående innleggene så er trinn 3 på “skaffe seg båt” planen unnagjort. Båtplassen er der, klar for båt. Da er båt det logiske nestevalget.

Finn.no har mye av det slaget. Problemet er at de som selger båter ikke er her jeg bor og det er et alvorlig minus. Hvordan skal jeg få båten hit om jeg finner en som passer for meg? Her om dagen klarte en av mine kolleger å finne en mulig kandidat – som altså befant seg ca. “halve landet” vekk. Hva da?

Det logiske er jo å seile båten hjem, men det begrenses sterkt av det faktum at jeg ikke kan seile. Det er jo det jeg skal lære meg. Altså, etter et stykk begynnerkurs, et stykk båtførerkurs og 2 sesonger sammen med en som kan seiling godt, så har jeg jo plukket opp såpass at jeg ikke kommer til å være redd for å prøve meg på egenhånd ut fra havna her. Man må jo begynne et sted. Men derfra å til å seile en båt mutters alene et godt stykke langs norskekysten – det er et litt for langt stykke. Så flink er jeg ikke, og det er bare å innse først som sist. Vil tro cluet er å ha skaffet seg noe teoretisk kunnskap, litt praksis under veiledning og så prøve selv under finværsforhold.

Så hva søren gjør jeg?

Finner jeg en båt som ligger “en helgetur” unna, så kan jeg sikkert få med meg en mer seilvant kompis for å hente, men ligger den lengre vekk enn som så, så sliter jeg. Masse. Kan ikke forlange at folk skal ta seg fri fra jobb for å hente min båt, og selv er jeg ikke erfaren nok til å våge å gjøre det. En del av sjarmen ved ny hobby /økt grad av friluftsliv vil nok forta seg betraktelig hvis jeg ender på et skjær med knust båt og druknet kropp. Dårlig plan.

Lurer på om det går an å få fraktet en båt med tilhenger/lastebil/jernbane eller liknende? Må så klart legge ned masta, men da er det også bare kjølen som blir i veien. Må undersøke litt om det der tror jeg.

“Handel” avsluttet.

Sånn, der var jeg i mål med del en. Etter mye somling fikk jeg i dag rotet meg til å stappe båtplasskontrakten i postkassa. Dermed er kjøpet i havn. (Pengene overført for flere dager siden.)

Har så smått begynt å kikke på båter, men har bra med tid og godt er det. Foreløpig er de enten for store eller for dyre eller passer ikke helt. Men har sørget for å registrere søk på finn.no så jeg får tips når det dukker opp noe i den pris- og størrelsesklassen jeg tenker på.

Så får vi se.

Delmål 1 i havn

Så er delmål 1 nådd, jeg har fått tildelt båtplass, og innskuddet er betalt. Gærne dama! Etter litt hodebry (ikke så greit å finne den rette plassen når alt er nedsnødd og ingen merking synlig) så takket jeg ja. Selvsagt! Hva ellers skulle jeg gjort? Plassen er i den småbåthavna der jeg helst vil ha båten og det har vært vanskelig å få båtplass her i kommunen tidligere, selv om en del utbygging nå har gjort (og vil gjøre) det enklere.

Tror muligens ikke jeg fikk optimal plassering med tanke på vind og vær, men samtidig ble jeg plassert nær innløpet til havna og noenlunde i le bak en ny og solid molo.

Så jeg satser på at det går bra. Det kostet, men i går ble altså de nødvendige tusenlapper overført til den lokale havnefogden (neppe personlig ) og kontrakten vil følge etter så snart jeg bare finner noen frimerker. (Må  muligens kjøpes i morgen, ja.) Ser også at årsleien som skal dekke vann og strøm og vedlikehold av anlegget er noenlunde moderat så slik sett har jeg vært heldig. Nå når innskuddet er betalt så blir det overkommelige utgifter framover.

Nå er det bare å finne seg båt, og det er ikke bare-bare. En seilervant kollega har omtrent skremt vettet av meg med alt jeg må ha. Midtveis i oppramsingen så måtte jeg be ham bremse litt for ellers ville jeg bli så skremt at det aldri blir noe av . Jeg innser jo at båt er dyrt og at jeg i tillegg sannsynligvis må oppgradere med en del nødvendigheter for at båten skal bli seilbar for meg alene. Rullefokk, selvslående fokk og autopilot er visstnok store must. Og om det ikke er det allerede på båten jeg ender med å kjøpe, så må jeg installere sikkerhetsline fluksens.

Regel nr. 1: Fall ikke overbord!

Innser jo at slike ting er langt mer risky business når man seiler alene så der må jeg ha sikringen på plass. Rett og slett. Kan like gjerne begynne å venne meg til å være tjoret fast fra dag 1. Nå regner jeg jo med at jeg kommer til å bli en ekstrem “godværsseiler” de første par årene til jeg får erfaring, men likevel. Været skifter og før eller siden kommer jeg nok ut for et  kulingkast, selv om jeg skal bli flink værmeldingslytter…

Safety first.

Men jeg er altså i gang for alvor nå. Finn.no – her kommer jeg .

Båtplass på plass

Så er det avgjort – jeg har fått båtplass.

En liten rundspørring blant båtinteresserte (og båtvante) kolleger i dag tydet på at plassen jeg har fått slett ikke er så verst som jeg et øyeblikk fryktet. Kanskje kan den til og med være gunstig plassert. Me like! Så jeg bestemte meg: Jeg tar’n. Noen ganger må man bare hoppe i det.

Så nå sitter jeg her med blivende slunken konto og skrekkblandet fryd. Jeg er i ferd med å bli båteier. Ikke ennå så klart, men finner jeg en som egner seg både med tanke på egenskaper og pris og alt mulig annet så er jeg ikke forhindret pga.  manglende sted å ha den. Og jeg er i grunnen heldig som har flere seilinteresserte kolleger og et par av dem med langt større kunnskaper om emnet enn jeg.

Det er alltids råd å få.

Noen ganger litt for mye, for ved arbeidsdagens slutt i dag så insisterte entusiastisk kollega på å sitte igjen og sjekke mulighetene på finn.no . Jeg er sterk tilhenger av entusiasme, altså, men kanskje ikke der og da når jeg var trøtt og sliten etter en travel dag og ville hjem og slappe av litt. Men skal ikke klage for jeg fikk jo masse tips til hva jeg bør se etter i annonsene, så jeg fikk da utbytte av seansen.

Faktisk fant han “båten min”. En brukt, men godt vedlikeholdt Halberg-Rassy på 30 fot. Hvilket så avgjort er i største laget i forhold til det jeg har sett for meg og tror jeg kan mestre alene, men absolutt en fin båt. “Du kan ikke ha en altfor liten båt”, slo kollega fast, “for et nøtteskall tør du ikke ta ut om det blåser litt, mens en båt med litt størrelse på er rimelig stabil selv om det skulle bli en frisk bris. Det er bare å reve seilene.”

Jah, godt å vite, men jeg synes nå fremdeles 30 fot er i meste laget på det nåværende stadium.

Derimot har jeg tatt til meg lærdom om at jeg bør ha selvslående fokk (logisk) og skjønte nå etterhvert at jeg også bør ha rullebom, ikke rullemast for storseilet. (“Hvordan har du tenkt å komme deg opp i masta for å kutte seilet dersom mekanismen henger seg opp og det blåser friskt???”) Godt poeng, jeg er definitivt ingen klatreape….

Båtplasser, navigasjon og valgets kval

Jeg er  ikke særlig til navigatør! Det er herved bevist. I går ringte en hyggelig dame meg på jobb: “Hei, jeg ser du har satt deg opp på liste for båtplass. Er du fremdeles interessert?”

Naturligvis var jeg det.

“OK, jeg kan tilby deg plass nr. 46 på utligger b i småbåthavna. Det er den mest skjermede jeg kan finne slik det ser ut nå.”

Jeg ble rent rørt over omtanken, særlig da damen spurte om jeg ville se plassen før jeg bestemte meg.

Klart jeg ville, men siden jeg nå ikke er lokalkjent i havna akkurat så hadde jeg åndsnærværelse nok til å spørre om plassene var merket. Joda, det var de, men det kunne nok være at is og snø hadde skjult den. Vel, årstida kan vi jo ikke akkurat gjøre noe ved. så jeg ba om et par dagers henstand på endelig avgjørelse og hev meg på telefonen. Skipper’n fikk spørsmål 1: “Hvor bred båtplass har du?” Jeg er temmelig sikker på at jeg ikke kommer til å investere i større båt enn det skipper’n har, så bredere plass enn det trenger jeg ikke. De strategiske mål ble opplyst pr. telefon og det så lovende ut. Samme bredde som på plassen jeg var blitt tilbudt.

Ja, her er plassen, men er det riktig plass?

I dag la jeg trøstig i vei for  å sjekke ut lokalitetene – for ikke å si lokaliseringen. 1 stk småbåthavn ble funnet greit som bare det. Så stoppet flaksen. Ingen merking, ingen oversiktsskisse…

Jeg trasket og trasket og klarte omsider å finne plass 46.  Det så jo riktig lovende ut. Pent plassert inne i en tilsynelatende lun krok av havna, men jeg hadde bange anelser for jeg fikk liksom ikke helt beskrivelsen til å passe med det jeg hadde fått vite på telefon heller.  Jeg travet litt rundt for å se om jeg fant flere plass nr. 46, men neida. Det så lovende ut.

På vei tilbake til bilen traff jeg en kjenning som var på vei ned for å se til sin båt. Jeg benyttet anledningen til å spørre om han kunne si meg hvor “min” plass var. Det kunne han ikke. Det har vært utbygginger  i den senere  tid og han var ikke sikker nok på nummereringen til de forskjellige utliggerne til å kunne si det med sikkerhet. “Er det der inne”, sa han og pekte, “så er det en veldig bra plass, men er det der borte så kan det være både vind og bølger.”

Akkurat ja. Den siste posisjonen hadde jeg ikke engang regnet med, men når han pekte det ut for meg så så jeg jo at det kunne passe med damens beskrivelse. Jeg gjorde vendereis og trasket tilbake.

Ganske riktig, der var nok en plass 46….

Der også.

Så nå sitter jeg her og skjønner ingenting, dvs. jeg skjønner såpass at jeg har litt telefonering foran meg i morgen for å finne ut av dette. Forhåpentlig er det lettere å forstå når jeg er litt mer kjent enn jeg var i den første samtalen. Tipper det er den minst gunstige plassen som jeg har fått tilbud om. Det virker mest logisk med tanke på utbyggingen som har vært. Og da er det det store spørsmålet: skal jeg stole på min kjenning, eller gå ut fra at når det nå faktisk er lagt ut plasser der så er forholdene brukbare? Tross alt. Denne havna ligger gunstig plassert i forhold til bolig. Skal jeg ikke ha med bagasje så kan jeg faktisk gå eller sykle dit på noen minutter. Det er flere utbygginger på gang, men de blir på en side av byen som jeg tror er mer værhard og i tillegg mindre tilgjengelig når jeg bor der jeg bor.

Vanskelig valg… Kanskje?

Høst igjen

Dette ble en dårlig sesong, og jeg er litt oppgitt. Ser ut som alle ikke-velvillige makter sammensverget seg. Først ble jeg satt ut av spill i vårsesongen pga. sykefravær og operasjon, og da høsten kom så klarte jobben å torpedere mye av den videre deltakelse på regattaen. To jobbreiser ble det – så klart på onsdager så regatta ble spolert. I tillegg ble kapteinen forhindret et par dager og det at jeg tok en litt sen ferie hjalp ikke på (men akkurat det må jeg nesten ta skylda for selv).

Ferie ja.

Turen gikk denne gangen til Malta.

Jeg har vært der før og liker øya kjempegodt, selv om den isolert sett er en “haug med stein”. Folk er vennlige, klimaet er varmt, vannet er det tredje reneste i Middelhavet og “alle” snakker godt engelsk. Denne gangen ble jeg innkvartert på et 4* spahotell, noe jeg ikke akkurat var veldig lei meg for, og i løpet av uka jeg var der hadde vi en båttur (teller det???) opp til naboøyene Comino og Gozo. Blant annet fikk vi oss en svipp inni havna på Gozo.

Lekker liten sak som lå inne i småbåthavna på Gozo

Malta er jo fullpakket med historie og hovedstaden Valetta er verdens eneste “levende” hovedstad som enda er omringet av en bymur. Kanskje ikke så rart at de bygget den inn, når man hører (eller leser) om lidelsene under “The great Siege” i 1565, da tyrkerne beleiret byen i flere måneder fra mai til september.

Valettas bymurer sett fra sjøsiden (innseilingen til Sliemabukten)

Noen ganger er det (veldig) ålreit.

I går var en sånn dag.

Yr.no hadde meldt om flau vind og det så mildt sagt dårlig ut for aftenens regatta. Som jeg har vært inne på før, så er jeg ikke glad i den aller sterkeste kulingen. Jeg er rett og slett ikke god nok til å sette sjøbein. Men litt vind må man jo ha når man seiler. Å bare dasse fram og lete etter vinden i nesten-vindstilla er ikke noe gøy. Heldigvis slo ikke værmeldinga til. Det ble ikke voldsomt til vind, men noe fikk vi i allfall. Og lengst ute der løypa gikk utafor skjærgården var det ganske kraftige dønninger. Trolig hadde det blåst friskt natt til i går slik at sjøen ikke hadde rukket å legge seg enda. Ganske morsomt når vi jumpet fram utpå der. Ble jo litt berg-og-dalbane,men siden vi ikke hadde voldsomt med vind så hadde vi god kontroll med båten.

Bilde fra flickr som viser forhold noenlunde lik dem vi hadde. (Kilde: http://farm4.static.flickr.com/3581/3406824680_2dee5a90eb.jpg?v=0)

Bare så synd at man ikke kan ta med fotoapparat for brottsjøene mot de ytterste skjærene var ganske spektakulære. Skulle gjerne fått knipset et par bilder der ute. Siden jeg altså verken hadde fotoapparat med, eller hender nok til å få tatt bilde får jeg heller “tjuvlåne” et bilde fra flickr.

Vel, på vei innover mot land igjen så fikk vi medvind og ettersom det var moderat med vind så satte vi spria. Det hjalp noe, men på det tidspunkt hadde vinden begynt å løye såpass at det ble ikke veldig mye fart likevel. (Yr.no fikk nesten rett ).

Uansett – vi kom på andreplass og var godt fornøyd med både turen og plasseringen.

Så var vi i gang igjen

Omsider. I går ble sesongens første tur, og atter en gang var det blikkstille. Vel, snarere bølgeblikk, for vi kom oss jo rundt ruta uten å bli liggende i i 100% vindstille. En av de andre båtene som startet senere enn oss måtte imidlertid bryte for de kom inn i et fullstendig stillebelte.

Som sagt – vi kom oss gjennom, men når det går så seint at man jubler når fartsmåleren krabber opp fra 1,4 til 1, 5 knop så er det ikke mye å skryte av. Selv ikke jeg synes det. Nå skal jeg jo ærlig innrømme at jeg ikke er så tøff i trynet når vinden rusker seg over 10 sekundmeter, men noe fremdrift må det tross alt være. Vi trøstet oss imidlertid med at det var en nydelig kveld ute på sjøen. Til tross for noen stygge mørke skyer i det fjerne så hadde vi pent vær under hele seilasen (2 timer) og store deler av tiden var det faktisk sol også.

Man tar de gleder man får .

……………….

Og nå må jeg faktisk redigere mitt eget innlegg litt. 30 minutter etter første gangs posting her så satt jeg og leste Dagbladet på nett og fant denne artikkelen. Her sitter jeg gamle dama på over 40 og skal lære meg å seile, og så har en 17 åring klart å seile verden rundt alene. (OK, med støtteapparat i nærheten,men likevel….) Og en 13-åring snakker om å gjøre det samme.

Lurer på om jeg har begynt litt for seint?

Ikke desto mindre – ungdommens pågangsmot er imponerende, selv om det kan diskuteres hvor klokt det er. Jeg innbiller meg at erfaring er en svært viktig ingrediens på langseilaser….

Pingle, -og innrømmer det

Onsdag og seiling. Kne brukbart, men akk – denne gangen var Skipperen forhindret. Konklusjon: ingen båt å være med.

Og for dem som tenker logisk så er det rene bullshiten (pardon my french) og jeg vet det. For der er jo alltids andre båter man kan hive seg med. Men jeg må ærlig innrømme det – jeg er pingle. Vurderte alvorlig å bli med, men pingla ut i siste øyeblikk. Ny båt, ny skipper og et kne som (søren også) fremdeles ikke fungerer helt etter bruksanvisningen… Jeg våget rett og slett ikke. Selv på mitt beste er jeg fremdeles kløne nr. 1 og føler meg mer safe med en skipper som jeg vet har et velutviklet tålmodighetsgen.

Har jo hørt at enkelte kan bli så revet med av stundens alvor at kjeftamentet lar det gå hardt utover fokkeslaskene. Uæh!

Treg i starten

Arrrgh, noen ganger er det bare for irriterende. Dette er en av de gangene. Regattasesong, del 2 startet i går og hvem satt pal med tilnærmet stivt kne? Jepp, undertegnede. Siden jeg nå er fullt rehabilitert etter operasjonen før i sommer tenkte jeg i forrige uke at jeg fikk begynne å trene litt, så jeg troppet opp på treningssenteret der jeg har vært “støttemedlem” siden forrige gang jeg trodde jeg skulle komme i form . Det er i praksis 1,5 år siden. *sukk*

Jeg har fra før kranglete knær og tydeligvis ble trimøkt på ellipsemaskin for mye for det kneet som har vært utsatt for mest slitasje opp gjennom årene. I helga murret det verre enn ellers, og mandag var det slett ikke godt. Føltes som om det var en slags betennelse på gang, så jeg kjøpte smertestillende og betennelseshemmende krem . Føler liksom ikke for å begynne å tråkke ned døra til legekontoret igjen. Egenbehandlingen har hjulpet, nå er mesteparten av smerten vekk og jeg begynner å kunne gå i trapper igjen uten å grue meg, men syntes lav åling i cockpit i går da det blåste ganske friskt var å utfordre skjebnen litt for mye så jeg droppet seilingen .

Satser på at jeg har fått orden på det til neste onsdag, for nå vil jeg være med igjen.