Høst igjen

Dette ble en dårlig sesong, og jeg er litt oppgitt. Ser ut som alle ikke-velvillige makter sammensverget seg. Først ble jeg satt ut av spill i vårsesongen pga. sykefravær og operasjon, og da høsten kom så klarte jobben å torpedere mye av den videre deltakelse på regattaen. To jobbreiser ble det – så klart på onsdager så regatta ble spolert. I tillegg ble kapteinen forhindret et par dager og det at jeg tok en litt sen ferie hjalp ikke på (men akkurat det må jeg nesten ta skylda for selv).

Ferie ja.

Turen gikk denne gangen til Malta.

Jeg har vært der før og liker øya kjempegodt, selv om den isolert sett er en “haug med stein”. Folk er vennlige, klimaet er varmt, vannet er det tredje reneste i Middelhavet og “alle” snakker godt engelsk. Denne gangen ble jeg innkvartert på et 4* spahotell, noe jeg ikke akkurat var veldig lei meg for, og i løpet av uka jeg var der hadde vi en båttur (teller det???) opp til naboøyene Comino og Gozo. Blant annet fikk vi oss en svipp inni havna på Gozo.

Lekker liten sak som lå inne i småbåthavna på Gozo

Malta er jo fullpakket med historie og hovedstaden Valetta er verdens eneste “levende” hovedstad som enda er omringet av en bymur. Kanskje ikke så rart at de bygget den inn, når man hører (eller leser) om lidelsene under “The great Siege” i 1565, da tyrkerne beleiret byen i flere måneder fra mai til september.

Valettas bymurer sett fra sjøsiden (innseilingen til Sliemabukten)

Noen ganger er det (veldig) ålreit.

I går var en sånn dag.

Yr.no hadde meldt om flau vind og det så mildt sagt dårlig ut for aftenens regatta. Som jeg har vært inne på før, så er jeg ikke glad i den aller sterkeste kulingen. Jeg er rett og slett ikke god nok til å sette sjøbein. Men litt vind må man jo ha når man seiler. Å bare dasse fram og lete etter vinden i nesten-vindstilla er ikke noe gøy. Heldigvis slo ikke værmeldinga til. Det ble ikke voldsomt til vind, men noe fikk vi i allfall. Og lengst ute der løypa gikk utafor skjærgården var det ganske kraftige dønninger. Trolig hadde det blåst friskt natt til i går slik at sjøen ikke hadde rukket å legge seg enda. Ganske morsomt når vi jumpet fram utpå der. Ble jo litt berg-og-dalbane,men siden vi ikke hadde voldsomt med vind så hadde vi god kontroll med båten.

Bilde fra flickr som viser forhold noenlunde lik dem vi hadde. (Kilde: http://farm4.static.flickr.com/3581/3406824680_2dee5a90eb.jpg?v=0)

Bare så synd at man ikke kan ta med fotoapparat for brottsjøene mot de ytterste skjærene var ganske spektakulære. Skulle gjerne fått knipset et par bilder der ute. Siden jeg altså verken hadde fotoapparat med, eller hender nok til å få tatt bilde får jeg heller “tjuvlåne” et bilde fra flickr.

Vel, på vei innover mot land igjen så fikk vi medvind og ettersom det var moderat med vind så satte vi spria. Det hjalp noe, men på det tidspunkt hadde vinden begynt å løye såpass at det ble ikke veldig mye fart likevel. (Yr.no fikk nesten rett ).

Uansett – vi kom på andreplass og var godt fornøyd med både turen og plasseringen.

Så var vi i gang igjen

Omsider. I går ble sesongens første tur, og atter en gang var det blikkstille. Vel, snarere bølgeblikk, for vi kom oss jo rundt ruta uten å bli liggende i i 100% vindstille. En av de andre båtene som startet senere enn oss måtte imidlertid bryte for de kom inn i et fullstendig stillebelte.

Som sagt – vi kom oss gjennom, men når det går så seint at man jubler når fartsmåleren krabber opp fra 1,4 til 1, 5 knop så er det ikke mye å skryte av. Selv ikke jeg synes det. Nå skal jeg jo ærlig innrømme at jeg ikke er så tøff i trynet når vinden rusker seg over 10 sekundmeter, men noe fremdrift må det tross alt være. Vi trøstet oss imidlertid med at det var en nydelig kveld ute på sjøen. Til tross for noen stygge mørke skyer i det fjerne så hadde vi pent vær under hele seilasen (2 timer) og store deler av tiden var det faktisk sol også.

Man tar de gleder man får .

……………….

Og nå må jeg faktisk redigere mitt eget innlegg litt. 30 minutter etter første gangs posting her så satt jeg og leste Dagbladet på nett og fant denne artikkelen. Her sitter jeg gamle dama på over 40 og skal lære meg å seile, og så har en 17 åring klart å seile verden rundt alene. (OK, med støtteapparat i nærheten,men likevel….) Og en 13-åring snakker om å gjøre det samme.

Lurer på om jeg har begynt litt for seint?

Ikke desto mindre – ungdommens pågangsmot er imponerende, selv om det kan diskuteres hvor klokt det er. Jeg innbiller meg at erfaring er en svært viktig ingrediens på langseilaser….

Pingle, -og innrømmer det

Onsdag og seiling. Kne brukbart, men akk – denne gangen var Skipperen forhindret. Konklusjon: ingen båt å være med.

Og for dem som tenker logisk så er det rene bullshiten (pardon my french) og jeg vet det. For der er jo alltids andre båter man kan hive seg med. Men jeg må ærlig innrømme det – jeg er pingle. Vurderte alvorlig å bli med, men pingla ut i siste øyeblikk. Ny båt, ny skipper og et kne som (søren også) fremdeles ikke fungerer helt etter bruksanvisningen… Jeg våget rett og slett ikke. Selv på mitt beste er jeg fremdeles kløne nr. 1 og føler meg mer safe med en skipper som jeg vet har et velutviklet tålmodighetsgen.

Har jo hørt at enkelte kan bli så revet med av stundens alvor at kjeftamentet lar det gå hardt utover fokkeslaskene. Uæh!

Treg i starten

Arrrgh, noen ganger er det bare for irriterende. Dette er en av de gangene. Regattasesong, del 2 startet i går og hvem satt pal med tilnærmet stivt kne? Jepp, undertegnede. Siden jeg nå er fullt rehabilitert etter operasjonen før i sommer tenkte jeg i forrige uke at jeg fikk begynne å trene litt, så jeg troppet opp på treningssenteret der jeg har vært “støttemedlem” siden forrige gang jeg trodde jeg skulle komme i form . Det er i praksis 1,5 år siden. *sukk*

Jeg har fra før kranglete knær og tydeligvis ble trimøkt på ellipsemaskin for mye for det kneet som har vært utsatt for mest slitasje opp gjennom årene. I helga murret det verre enn ellers, og mandag var det slett ikke godt. Føltes som om det var en slags betennelse på gang, så jeg kjøpte smertestillende og betennelseshemmende krem . Føler liksom ikke for å begynne å tråkke ned døra til legekontoret igjen. Egenbehandlingen har hjulpet, nå er mesteparten av smerten vekk og jeg begynner å kunne gå i trapper igjen uten å grue meg, men syntes lav åling i cockpit i går da det blåste ganske friskt var å utfordre skjebnen litt for mye så jeg droppet seilingen .

Satser på at jeg har fått orden på det til neste onsdag, for nå vil jeg være med igjen.

Til lands, til vanns og i lufta med

Jeg har opplevd et mirakel! Jeg har reist med fly og flyet var faktisk i rute – helt fram til bestemmelsesstedet. Det skjer ikke ofte. Kanskje var grunnen så enkel som at jeg ikke forvillet meg via Gardermoen? I mine transportplaner oppover landet så søkte jeg på billigste mulighet – det endte med “melkeruta” oppover Vestlandet. Grei nok den, man kan koste på seg 2.5 timer på fly når man har ferie, -og når man slipper en times transitt på før nevnte Gardermoen.

Nå har jeg vanligvis ikke noe imot den transittida, altså -skal man først slenge rundt et sted så er før nevnte flyplass helt grei den. Men summa summarum så blir det jo noget raskere å bare ta “direktefly med mellomlandinger” enn om man skal måtte ta flere flybytter underveis.

Ikke desto mindre ble det lang tid i ikke alt for komfortable flyseter. Man er øm på unevnelige steder av legemet. Har dermed vært ute og ruslet en tur etter ankomst til Trønderhovedstaden og fått løst opp i stive flysetemuskler.

Og jeg har konstatert at ferieværet uteblir…

Grått og trist trøndervær

Fremdeles ferie

Så har man da begynt ferielivet og har vært en tur på svenskekysten – nærmere bestemt Öland. For det meste holdt vi oss på land, men siden hotellet lå like ved småbåthavna og vi fartet litt rundt så var det rikelig anledning til å slå fast at båtliv finnes også i Østersjøen. Jeg gikk riktignok ikke amok ved båthavna, men fikk et fint oversiktsbilde av hvite seil mot blått hav.

"Blått hav så langt du ser

Men ikke nok med at det var båter på sjøen, jeg klarte jammen å finne en i himmelen også. Riktignok ferdes vel ikke “Den flyvende hollender” i disse nordlige farvann, men når man ser skyformasjoner som disse så kan man jo begynne å lure. Den mangler sagtens master og rær, men samtidig så sier jo legenden at båten gikk under, så kanskje mastene gikk med?

"Den flyvende hollender"?

Uansett var det en flott solnedgang

Når man beveger seg nordover langs Ölands kyst så kommer man før eller senere til et sted med artige steinformasjoner. Dette kalles “Neptuns hage”. Vi fikk tilfeldigvis øye på de rare steinene gjennom bilvinduet og da vi både så et skilt, samt en biloppstillingsplass måtte vi jo bare ut og se hva dette var for noe rart. Utrolig hva naturen klarer å lage i stand.

Neptuns hage

Sommermodus

OK, jeg innrømmer det – det høres litt teit ut å plassere meg på tørt land i ferien. Det er jo da alle andre plasker ut på sjøen. Men uten egen båt så blir det slik. Og i år kunne det ikke blitt annerledes.

Siden forrige innlegg så har jeg ligget på operasjonsbordet og brukt noen uker på å gro sammen. Dvs. den delen gikk greit, men når noen har rotet i ens indre så tar det litt tid å få kroppen i sving igjen, så jeg har ikke prøvd meg i det våte element siden operasjonen. Det er ikke noe særlig å hale i fall og skjøter når en beveger seg som en krabbe på tørt land og når det å sitte sammenkrøket er mildt sagt ubehagelig. Men operasjonen gikk greit og det har i grunnen rehabiliteringen gjort også, så jeg er i prinsippet snart i gang igjen.

I praksis tar det litt lenger tid.

Det er jo ferie og lokalregattaen tar pause midt på sommeren når folk er vekk likevel. Dermed – ingen seiling. I og for seg like greit, for jeg skal jo på ferie selv også . Dette året blir det først en tur til Sverige og deretter en uke med familiebesøk. Mye farting rundtomkring altså. Ble jo litt rot med hele ferieopplegget da den operasjonsgreia meldte seg på banen, så jeg måtte endre fra min opprinnelige ferie. Dermed får jeg bare drøyt 2 uker denne gangen, men skal til gjengjeld ta en liten uke i august også.

Med tanke på den så er det litt surt at jeg fremdeles er båt- og båtplassfri. Kunne godt vaket utpå sjøen i fint vær i noen  varme augustdager. (Og jeg innrømmer at jeg maler det rosenrødt, for det kan jo like gjerne bli høljeregn og kaldt …)

Parkert

Man er parkert, eller rettere sagt jeg har parkert meg selv. Ganske irriterende, for det er fin vind og ikke for mye sjø. Men jeg skal inn på sykehus på fredag for en liten operasjon. Den vil jeg ha unnagjort, så dermed tar jeg ikke sjansen på å få meg en kilevink eller pådra meg en forkjølelse eller noe slikt. Vet jeg er pyse, men vil ha unnagjort denne operasjonen så jeg forhåpentlig kan få en fin sommer og begynne å planlegge ferie.

Men i dag er jeg altså gått i hi!

Trøster meg med at jeg trolig blir langt kvikkere i frasparket når operasjon er unnagjort og jeg er grodd sammen igjen, så om en 3 ukers tid er jeg forhåpentlig med igjen.

Utstyrshysterisk, jeg…?

Næhæi… ikke jeg nei. Jeg har alltid sett med skepsis på dem som skal ha siste, fineste og dyreste utstyr av alt når de bare er dilletanter i en aktivitet. Sånn som jeg.

Hvordan kan det da ha seg at jeg i fjor endte opp med flunkende ny seilerbukse av merket Musto? (Nei, jeg reklamerer ikke med hensikt og er slett ikke ansatt der….) Vel, hovedgrunnen da var nå at etter en seiltur i særdeles øsende regnvær så konstaterte jeg tørt (og det var det eneste tørre ved den anledningen) at våt stump forringer seilopplevelsen betraktelig.

Det er et godt argument, ikke sant?

Bare prøv neste gang regnet øser ned.

Men i dag sliter jeg med rettferdiggjøringen. Jeg har nemlig handlet sko. Og etter sigende (utsagn fra kollega som er ivrig seiler) så er   Sebago det eneste som er verdt å ha på beina i båt. Logisk sett skjønner  jeg jo at det er en overdrivelse, men når de nå faktisk hadde merket i en skobutikk ikke langt fra der jeg bor så ble det nå bare sånn. Tror det er ca. denne jeg har, men i blå variant (fin var den jo også).

Min nye sko - sånn omtrent

Så nå skammer jeg meg litt. Tenk at jeg faller så lett i utstyrshysterifella…

På den annen side er det jo sko, og i mitt hjem går sko på en litt annen handlekvote enn mange andre ting. Dessuten har jeg slitt litt med mine kjære joggesko (Nike gore tex) for sålen er så tykk med all støtdempingen sin at jeg føler jeg ikke får kontakt med dekket. De sklir på ingen måte (mange tester foretatt), men jeg føler meg likevel som en variant av “Bambi på isen”.

Håper bakkekontakten blir bedre med nyanskaffelsen

(Men jeg er litt flau over meg selv likevel….)