Arkiver for september, 2008

Dødvann

Posted in seiling with tags on tirsdag, 30 september, 2008 by NajadC

Så var sesongen over for i år og her sitter man da. Kommer jeg til å glemme alt jeg har lært før det blir vår igjen, mon tro? Og kommer jeg til å klare å kapre meg en båtplass før jeg blir altfor gammel og grå? Det er de store spørsmål for tiden. Får kanskje benytte høsten og vinteren til å lese båtannonser og gå på biblioteket og se om jeg kan finne noe lesestoff om seiling.

Det må da være en OK plan B.

Og med litt flaks så blir det så fint vær utpå høsten at skipper’n får lyst til å ta oss med utpå en tur selv om det ikke er regatta lenger.

Tap og vinn med samme sinn…

Posted in seiling with tags , on onsdag, 17 september, 2008 by NajadC

I dag vant vi ikke. Absolutt ikke! Aner ikke hva vi rotet med men de andre oste i allfall forbi i fin stim. Kan ikke se at vi gjorde så fryktelig mye galt, men noe må det jo ha vært. Kanskje rett og slett de andre var bedre. Uansett var det en fin tur. For en gangs skyld var værgudene nokså snille med oss. Riktignok var det ca. vindstille innimellom et par holmer, men vi hadde også fin bør da vi var utpå. Og -til en forandring- sol. Hittil har vi jo bare seilt i gråvær og regnvær.

Kjekk forandring.

Merker dessuten at jeg begynner å bli litt sikrere i båten når det gjelder å bevege meg. Denne gangen klarte jeg å finne et balansepunkt så selv med opp mot 30 graders krengning så klarte jeg å sitte rimelig bra, og ha såpass grep at jeg kunne trimme genovaen uten å måtte klore meg fast til alt jeg ser. Klarte også å løsne litt på storseiluthalet og stramme litt på….eh….noe annet uten å ramle overbord. Stor forbedring. Men jeg  slår også fast at på 25 graders krengning så er det dumt å tråkke på storseilskjøtet i bunnen av båten. Det ble i overkant glatt….

Men jeg gled bare litt nedover dørken og cockpit er jo ikke så stor så jeg holdt meg i stort sett oppreist stilling.

Dessverre var dette årets siste regatta, for neste uke er jeg bortreist så da får jeg ikke vært med. *sukk* Det er lenge til våren. Må bare krysse fingrene for at skipper’n skal få lyst til å trimme mannskapet sitt litt selv om det ikke er regatta lenger. Kan jo enda bli fine ettermiddager utover. Men dette er skikkelig moro, så jeg fortsetter neste år. Garantert.

Hadde aldri trodd jeg skulle bli noe i retning av friluftsmenneske, gitt.

Seier!

Posted in seiling with tags , , on tirsdag, 16 september, 2008 by NajadC

3. regattadag hadde vi til en forandring flaks med været. Det blåste moderat. Det passet jo meg fint etter min kurserfaring med «segla utan vind». Skipper’n viste oss hvordan vi skulle trimme seilene etter lusene (ulltråder som er festet på seilet og som indikerer om skjøtet må strammes eller slakkes). Dette var nytt for meg. Vi hadde jo lært om lusene på kurset, men da var det om å gjøre å styre slik at de sto optimalt.

Vel, man diskuterer jo ikke med skipper’n  (har intet ønske om å gå planken i høstkald sjø….) så jeg nikket og lovte å kjenne lusa på gangen. Til alt hell ble jeg sittende på den siden der genova’en var mest i vinden, bokstavelig talt. Så jeg glante på lusa og strammet og slakket alt jeg var kar  -eller kvinne- for.

Det var jobbigt, men vi begynte jo å ane betydningen av samarbeid og pirke på detaljene da vi gikk forbi «superseileren». (En dyktig seiler som attpå til har en svært god regattabåt, etter sigende.) Han ble liggende i vindstilla bak en holme mens vi plasket forbi.

Jippi!

Vi fikk blod på tann, og nesten i håndflatene. Å jobbe så intenst med skjøtene er slitsomt for hendene, særlig når det går regnbyger innimellom så alt av fall og skjøter er vått. For dere som akter å følge i mine fotspor så har jeg bare en ting å si: seilhansker. Eller for den del andre hansker. Alt som beskytter håndflaten er en fordel, for man kan fort få både skrubbsår og brannsår når man slipper ut skjøtet ved et slag.

En og en halv times jobbing senere var vi i mål. Som seierherrer (og damer). Vi ble vel mest forbauset av alle, for dette hadde vi ikke regnet med, selv om vi var klar over at denne gangen hadde vi ikke gjort voldsomt mange feil. Skipper’n var også fornøyd: «Så god seiltrim har jeg sjelden seilt med.»

Jeg tok komplimentet til meg på strak arm (selv om det nok strengt tatt var teamworket som førte til seieren).

Grønn!!!

Posted in seiling with tags , , on søndag, 14 september, 2008 by NajadC

Det er noe med meg og værgudene. 2. gangs deltakelse i regatta var etter at jeg hadde vært på kurs, men….NB! kurset var som nevnt i vindstilla. Det var ikke regattaen. Denne gangen så det ut til å bli relativt lite vind, så de hadde lagt ruta litt utaskjærs. Dessverre holdt ikke værmeldingen stikk så det ble mye mer vind enn det vi hadde trodd.

Alt gikk greit så lenge vi var i «innerleia», men da vi kom ut i åpent hav så ble det luftig. Veldig luftig. Båten krenget helt vanvittig (iallfall i mine uerfarne øyne) og vi «brochet» (usikker på stavemåten her) stadig vekk. Det var omtrent slik at mastetoppen lå i bølgene.

Redd? Jeg? No’ så til de grader. Det var tydeligvis bare mitt hode som var redd for skipper’n og min medmatros spratt rundt som geiter i høyfjellet, mens jeg hadde min fulle hyre med å klore meg fast. jeg håper virkelig det der kommer seg med treningen. Imidlertid tror jeg de andre også følte seg litt mindre vel til mote et par øyeblikk utpå der. Særlig da vi skulle reve seilet, havnet i vindøyet og dermed mista styringa. Det er ikke moro å seile baklengs når man har en holme i umiddelbar nærhet.

I tillegg til trøbbelet med å stokke armer og bein var vi så heldige at vi fikk sjøen inn skrått bakfra….eh….aktenom? Laaaaange dønninger….. Jeg er ikke av dem som blir så altfor lett sjøsjuke, men kjente at ansiktsfargen begynte å endres fra «forblåst rosa» til «duvende grønn».

*urk*

Vel, jeg klarte nå å holde middagen innabords og krabbene måtte bare gå glipp av den foringsmuligheten, og da vi hadde tatt et rev i seilet og var på vei inn igjen etter å ha rundet den ytterste staken så begynte livet å bli verdt å leve igjen. Ikke minst tatt i betraktning at bølgene da kom inn i en mer overkommelig vinkel.

Trenger jeg å si at vi tapte?

Med glans.

Vel inne i havna igjen fikk vi høre at det hadde vært 17 m/s vind i kastene utpå der så det var kanskje ikke så rart at det skvalpet. Selv satt jeg inne med en bestemt følelse av at av alle dumme ting jeg noensinne har funnet på så er det å tro jeg kan lære å seile det dummeste. Når jeg bare blir sittende og holde meg fast når det skvalper litt, hvordan i allverden kan jeg tro jeg skal kunne lære å manøvrere en båt alene noen gang? Hovmod sto så avgjort for fall og jeg var heller molefonken da jeg ruslet hjem med redningsvesten under arma.

Det første møtet.

Posted in seiling with tags on lørdag, 13 september, 2008 by NajadC

Som jeg nevnte så ble det ikke slik at seilkurset ble mitt første  møte med båtlivet. Siden jeg fikk den ville ideen om seiling så har jeg jo snakket om det og diskutert med mer båtvante kolleger. Livet er som kjent for kort til at man skal gjøre alle feilene selv.

Det kom til nytte, viste det seg. Uka før jeg skulle på kurs kom en kollega bort til meg: «Har du vært på kurs enda? Blir du med på onsdagsregattaen i kveld?»

Jeg fikk et lettere sjokk. Regatta hørtes jo seriøst ut, og er muligens ikke det aller første man skal prøve seg på når man ikke har vært i en seilbåt før? Som den ærlige sjel jeg er så fortalte jeg jo min kollega dette. Det kom til å være særs elendig mannskap han fikk seg i så fall.

Kollega lot seg imidlertid ikke overbevise: «Pffff, du kan vel sitte der og holde i en tamp og dra når jeg sier dra?» Uttrykt på den måten så var det litt vanskelig å si nei. Jeg er jo ikke dum? Så etter 10 min betenkningstid takket jeg ja. Faktum var jo at jeg hadde spurt om å få bli med ut en gang, og da måtte jeg vel ta konsekvensene. Angeren meldte seg straks da jeg så på yr.no – det var meldt oppi stiv kuling….

Men har man sagt A så får man følge opp med B. 20 min før start stilte jeg på kaia iført regntøy og med redningsvest under arma. OK, dette er altså en seilbåt: 1 stk skrog, 2 stk master som man skal heise seil i og dernest masse (og jeg mener masse) tauverk.

Det er jo logisk i og for seg. Seil klatrer ikke opp i mast av seg selv. De strammer seg heller ikke selv. Dermed må det tau til. Men for en fersk stakkar er det mye. Veldig mye. Og hvert tau har selvsagt sitt eget navn.

Vil du dra i fallet til Genova’en?

Akkurat javelnei….

Til stor trøst for skipperen (og meg) dukket det opp enda 2 stk mannskap og de hadde heldigvis vært ombord på båt før. De var godt båtvante, men ikke fullt så seilvante. Likevel lå de langt foran meg i løypa, for jeg kunne jo ikke noe om noe som helst.

Mannskapsutvidelsen kom godt med, for selv om det neppe var stiv kuling så blåste det friskt. Jeg vet seilbåter krenger når de får vind i seilene. Jeg vet de neppe kantrer (de har en solid kjøl og så snart de legger seg over så går jo vinden ut av seilene), men…..det krenget så mye. Og så er det ingenting vettugt å holde seg fast i. Jeg innrømmer det glatt: de første minuttene var jeg ca. dritredd. Selv om ikke båten kantrer så har jeg jo ingen forsikring om at ikke jeg kan gjøre det, ikke sant? Jeg vet jo man sikrer seg med line i hardt vær, men det der var tydeligvis ikke hardt nok. Og for meg som er vant til at underlaget står i ro, ble 45 grader krengning noe i meste laget.

Etterhvert fikk vi imidlertid stokket armer og bein sånn noenlunde og jeg fikk gleden av å betjene vinsj for Genova’ens ene side. Og litt etter litt gikk det opp for meg det som jeg hadde hatt mistanke om:

Jøss – det er kjempegøy jo!

Jeg kom, jeg så, jeg plasket

Posted in seiling with tags , on lørdag, 13 september, 2008 by NajadC

Nettet er en god venn i «prosjekt seilbåt». Da jeg først hadde bestemt meg for at det var lurt å ta et begynnerkurs, så gikk jeg atter en gang på nett og søkte. Mange plasser driver med kurs, men mitt valg falt på «Norsk seil- og navigasjonsskole». Det var vel mest tilfeldigheter som gjorde det. For det første så hadde de kurs på flere nivåer så det virket som man kunne bygge seg opp kunnskap på en systematisk måte, og for det annet så arrangerte de kurs en helg jeg hadde anledning til å dra.

Det er et godt utgangspunkt.

Dermed meldte jeg meg på. Tanken var å bruke kurset som en test. Husk, jeg hadde aldri satt mine ben på et seilbåtdekk før. Regnet med at i løpet av en kurshelg kom jeg til å få en ide om hvorvidt jeg faktisk syntes dette var gøy. Dessuten kom jeg sikkert til å få med meg noen kunnskaper, samt ha en hyggelig helg med andre trivelige mennesker.

Forventningene ble innfridd. Instruktøren var dyktig og kurskameratene koselige. Det eneste som manglet var faktisk….vind! Den helga kurset gikk var det bortimot helt vindstille. Vi ble mestere i å «segla utan vind». Men været kan man som kjent ikke gjøre noe med og vi fikk nå lært oss alle teknikkene vi skulle mestre i allfall. Dessuten fikk i allfall jeg ganske stor nytte av den vindløse seilingen, -men det skal jeg komme tilbake til en annen dag.

Det viste seg også at jeg ikke er noe naturtalent. Hver gang det var min tur til å ta roret så klarte jeg å manøvrere så klønete at vi havnet i vindøyet der all vind døde hen. Vennskapelig mobbing fra de andre var et faktum, og jeg må innrømme de hadde et poeng.

Altså – i toppen av masta sitter windex’en. Det er en «vindhane» som viser hvilken vei vinden blåser, bokstavelig talt. Denne brukes som et hjelpemiddel til å få vinden inn i seilene i mest mulig optimal vinkel, men hva hjelper det når man (les: jeg) ikke klarer å styre slik at den peker optimalt? Som det innlandsmennesket jeg er så er jeg vant til at når man trekker til seg «roret» (jeg er kun vant til utenbordsmotor) så svinger baugen på båten i motsatt retning, men på en båt med ratt så virker det jo som en bil. Båten svinger den veien roret dreies. Det klarte ikke min hønsehjerne (eller bør jeg nå si måkehjerne?) å kople riktig så gang på gang svingte jeg feil vei. Tror nok vår dyktige lærer ble ganske oppgitt etterhvert, og det ble jammen jeg selv også.

Til slutt ble jeg så lei av å rote at jeg gav opp hele windex’en og begynte å styre ut fra hvilken retning jeg kjente vinden kom fra – og ut fra småbølgene på sjøen. Da gikk alt så meget bedre og jeg klarte faktisk å ikke miste vindpustene en lang stund. Både instruktør og jeg trakk et lettelsens sukk.

40-års krise, seint, men godt..

Posted in seiling with tags on lørdag, 13 september, 2008 by NajadC

Det er herved opplest og vedtatt. Man er kommet i 40-årskrisa, til tross for at de 40 faktisk er passert for en stund siden. Noen annen forklaring kan det ikke være på at en middelaldrende, usporty dame i sin beste alder – med sans for innendørsliv og bøker er blitt bitt av seilbasillen.

Seiling skjer jo utendørs, for pokker!

Vel, en viss forklaring har jeg. En kollega anskaffet seg seilbåt like før pollensesongen startet i vår, og plutselig fikk jeg det for meg at sjøen faktisk kan være et ålreit sted å være, spesielt om våren. Snørr og tårer er ikke det morsomste som fins – ikke engang når de er fremskaffet av allergi.

Et lite minus er at jeg er innlandsmenneske, som i voksen alder er deportert ut i havgapet. Jeg har altså tilnærmet null peiling på båt. Et annet minus er at jeg er singel. Nå kan jeg naturligvis bruke det som påskudd for å finne meg en skipsreder (med båt), men på den annen side: hvor tett er det mellom dem når de attpåtil skal være ledige på torget. Trenger strengt tatt ikke det, men mannskap bør man jo ha, ikke sant? Konklusjon: jeg må ikke bare lære meg å seile, men jeg må lære meg soloseiling.

Det er en utfordring…