Omsider. I går ble sesongens første tur, og atter en gang var det blikkstille. Vel, snarere bølgeblikk, for vi kom oss jo rundt ruta uten å bli liggende i i 100% vindstille. En av de andre båtene som startet senere enn oss måtte imidlertid bryte for de kom inn i et fullstendig stillebelte.
Som sagt – vi kom oss gjennom, men når det går så seint at man jubler når fartsmåleren krabber opp fra 1,4 til 1, 5 knop så er det ikke mye å skryte av. Selv ikke jeg synes det. Nå skal jeg jo ærlig innrømme at jeg ikke er så tøff i trynet når vinden rusker seg over 10 sekundmeter, men noe fremdrift må det tross alt være. Vi trøstet oss imidlertid med at det var en nydelig kveld ute på sjøen. Til tross for noen stygge mørke skyer i det fjerne så hadde vi pent vær under hele seilasen (2 timer) og store deler av tiden var det faktisk sol også.
Man tar de gleder man får 🙂 .
……………….
Og nå må jeg faktisk redigere mitt eget innlegg litt. 30 minutter etter første gangs posting her så satt jeg og leste Dagbladet på nett og fant denne artikkelen. Her sitter jeg gamle dama på over 40 og skal lære meg å seile, og så har en 17 åring klart å seile verden rundt alene. (OK, med støtteapparat i nærheten,men likevel….) Og en 13-åring snakker om å gjøre det samme.
Lurer på om jeg har begynt litt for seint?
Ikke desto mindre – ungdommens pågangsmot er imponerende, selv om det kan diskuteres hvor klokt det er. Jeg innbiller meg at erfaring er en svært viktig ingrediens på langseilaser….