Så var vi i gang igjen

Omsider. I går ble sesongens første tur, og atter en gang var det blikkstille. Vel, snarere bølgeblikk, for vi kom oss jo rundt ruta uten å bli liggende i i 100% vindstille. En av de andre båtene som startet senere enn oss måtte imidlertid bryte for de kom inn i et fullstendig stillebelte.

Som sagt – vi kom oss gjennom, men når det går så seint at man jubler når fartsmåleren krabber opp fra 1,4 til 1, 5 knop så er det ikke mye å skryte av. Selv ikke jeg synes det. Nå skal jeg jo ærlig innrømme at jeg ikke er så tøff i trynet når vinden rusker seg over 10 sekundmeter, men noe fremdrift må det tross alt være. Vi trøstet oss imidlertid med at det var en nydelig kveld ute på sjøen. Til tross for noen stygge mørke skyer i det fjerne så hadde vi pent vær under hele seilasen (2 timer) og store deler av tiden var det faktisk sol også.

Man tar de gleder man får 🙂 .

……………….

Og nå må jeg faktisk redigere mitt eget innlegg litt. 30 minutter etter første gangs posting her så satt jeg og leste Dagbladet på nett og fant denne artikkelen. Her sitter jeg gamle dama på over 40 og skal lære meg å seile, og så har en 17 åring klart å seile verden rundt alene. (OK, med støtteapparat i nærheten,men likevel….) Og en 13-åring snakker om å gjøre det samme.

Lurer på om jeg har begynt litt for seint?

Ikke desto mindre – ungdommens pågangsmot er imponerende, selv om det kan diskuteres hvor klokt det er. Jeg innbiller meg at erfaring er en svært viktig ingrediens på langseilaser….

Reklamer

Pingle, -og innrømmer det

Onsdag og seiling. Kne brukbart, men akk – denne gangen var Skipperen forhindret. Konklusjon: ingen båt å være med.

Og for dem som tenker logisk så er det rene bullshiten (pardon my french) og jeg vet det. For der er jo alltids andre båter man kan hive seg med. Men jeg må ærlig innrømme det – jeg er pingle. Vurderte alvorlig å bli med, men pingla ut i siste øyeblikk. Ny båt, ny skipper og et kne som (søren også) fremdeles ikke fungerer helt etter bruksanvisningen… Jeg våget rett og slett ikke. Selv på mitt beste er jeg fremdeles kløne nr. 1 og føler meg mer safe med en skipper som jeg vet har et velutviklet tålmodighetsgen.

Har jo hørt at enkelte kan bli så revet med av stundens alvor at kjeftamentet lar det gå hardt utover fokkeslaskene. Uæh!

Treg i starten

Arrrgh, noen ganger er det bare for irriterende. Dette er en av de gangene. Regattasesong, del 2 startet i går og hvem satt pal med tilnærmet stivt kne? Jepp, undertegnede. Siden jeg nå er fullt rehabilitert etter operasjonen før i sommer tenkte jeg i forrige uke at jeg fikk begynne å trene litt, så jeg troppet opp på treningssenteret der jeg har vært «støttemedlem» siden forrige gang jeg trodde jeg skulle komme i form 😉 . Det er i praksis 1,5 år siden. *sukk*

Jeg har fra før kranglete knær og tydeligvis ble trimøkt på ellipsemaskin for mye for det kneet som har vært utsatt for mest slitasje opp gjennom årene. I helga murret det verre enn ellers, og mandag var det slett ikke godt. Føltes som om det var en slags betennelse på gang, så jeg kjøpte smertestillende og betennelseshemmende krem . Føler liksom ikke for å begynne å tråkke ned døra til legekontoret igjen. Egenbehandlingen har hjulpet, nå er mesteparten av smerten vekk og jeg begynner å kunne gå i trapper igjen uten å grue meg, men syntes lav åling i cockpit i går da det blåste ganske friskt var å utfordre skjebnen litt for mye så jeg droppet seilingen 😦 .

Satser på at jeg har fått orden på det til neste onsdag, for nå vil jeg være med igjen.