Arkiver for mai, 2011

Jeg har fortøyd

Posted in seiling on søndag, 29 mai, 2011 by NajadC

Jaha, kan man jo spørre seg: er det noe å være stolt av? Det er som kjent en nødvendighet når båten ligger på vann uten eier i umiddelbar nærhet. (Dvs. oppi).

Ja, tenk for at det er det så. Som jeg nevnte i forrige post så har ett fortøyningstau forsvunnet på mystisk vis. Ikke aner jeg hvordan og ikke aner jeg hvorfor, men vekk er det. Rett og slett. Så jeg måtte ha nye. Når jeg først handler så kan jeg gjøre det skikkelig, så jeg kjøpte like godt 4 nye, med slike strekkavlastnings….eh….dingser på, sånne gummigreier som gjør at det blir litt fjæring i tauet. Og da måtte jo de settes på. Det blåste litt i formiddag så jeg våget ikke de  helt store stuntene. Jeg byttet et og et mot de mer midlertidige fortøyningene som lå der nå. (Dvs. 3 av dem var jo helt greie, men den 4. måtte byttes ASAP. Nylontau tåler ikke UV-stråling spesielt godt er det blitt meg fortalt, og det tauet har dessuten ligget i boden min i ca. 1000 år. I allfall har jeg hatt det siden forrige årtusen.

Jeg begynte med det. De nye tauene hadde løkke i ene enden og bare en tamp i den andre. Plan ble da å stikke løkke under metallbøyle som båten skal fortøyes i og deretter trekke tampen gjennom løkka. Da ligger tauene godt festet til båtplassen. God plan. Det fiungerte helt greit på den siden der «landgangen» er – dvs. den utliggeren som er såpass bred at man kan gå på den. Der var det jo bare å jumpe i land og trekke løkke under og feste tauet fort som fy. Lett som en plett.

Men når det er enkelt på ene sida så er det tilsvarende u-enkelt på andre sida. Min lille tass av en båt fyller jo ikke hele båtplassens bredde så på andre siden var det ca 1 meter bort til utliggeren, og i tillegg så er det bare en stålutligger (eller aluminum??) som er ca. 10 cm bred. Ikke søren om jeg labber 3 meter utpå den der. Man er ikke linedanser heller. I allfall er ikke jeg det.

Plan 1: 

Man tager sin båtshake, dytter løkke under bøyle og hekter så tak i løkke og trekker den til seg og får smøyd tampen gjennom. God plan, men strandet på det enkle faktum at jeg ikke fikk både båtshake og løkke gjennom bøyla samtidig. Dette førte til:

Plan 2: 

Man griper restene av noen miserable fenderliner og knytter denne fast til løkke. Så bruker man båtshaken til å dytte fenderlineløkke (flott ord, ikke sant?) gjennom bøyle. Dernest haler man til seg fenderline så fortøyningstauløkke kommer gjennom bøyle og «operasjon smøying» kan foretas. Dette gikk mye bedre, bortsett fra at nå kompliserte strekkavlasterdings smøyeoperasjonen…. Det er godt man har heklet en del, for her ble det storskalahekling for å trekke tamp gjennom løkke – med båtshake som heklenål. Men det gikk. 2 tau på.

Plan 2 ble deretter repetert atter en gang og vips – 4 fortøyningstau på og båt sitter fast. Til alt hell kom Skipperen ruslende forbi på søndagstur da jeg var nesten ferdig, så jeg fikk kompetent godkjenning av mine surringer. Alt godkjent.

Har også «plombert» de fleste sjaklene med elektrikertape. (Aner ikke hvorfor, men fikk  beskjed om å gjøre det.)

Nå skal jeg straks gå i gang med å vaske de gamle fortøyningstauene, pluss fokkeskjøtene. Jeg er blitt meg fortalt at det er bare å stappe dem i vaskemaskinen og vaske vekk grønske og saltvann, så det må prøves. Men tauverk er tungt, så jeg tror det får bli 2 vaskeoperasjoner her så ikke maskina kommer sprettende fram på gulvet for meg. Mistenker det kan bli kast i trommel når dette her skal sentrifugeres.

 

With a little help from my friends…

Posted in seiling on fredag, 27 mai, 2011 by NajadC

Ikke så rent lite heller faktisk. Meeeen, jeg er nå båteier med båt på sjøen. *gliser bredt*. Her forleden traff jeg Skipperen og vi ble stående og prate – dels om ryggvondtet mitt som forhindret sjøsetting for 2 uker siden. «Vi kan ta det denne uka», sa Skipperen, da jeg antydet at jeg kanskje nok en gang måtte på «frierferd» for å få hjelp. I går var uaktuelt. Værmeldingen var veldig lite forenlig med utsetting av båt.

Å ha båt hengende og dingle i mobilkran i liten kuling frister ikke, spesielt ikke når det er min båt, og for å være ærlig tror jeg ikke det er særlig stas å manøvrere mast på plass i den slags vær heller.

Så det ble sjøsetting i dag.

Under over alle undre så hadde kranbilmannen tid i ettermiddag også, så dermed var saken i boks. Men som så ofte før – når jeg skal foreta meg ting så går det ikke helt smertefritt. Første tabbe var plassering av Windex’en. Den hadde jeg jo skrudd av før vinteropplaget, men nå måtte den på igjen. Jeg klarte å komme meg i «liggende mastehøyde» foran båten og monterte glad og fornøyd Windex’en. Kranmann kom litt før tida, så båten var godt og vel på lasteplanet da Skipperen ankom.

«Hvordan ER det du har plassert Windex’en?» spurte han.

???

«Den står sidelengs», kom det tørt…

Takk skarru ha for den… jeg har aldri påberopt meg de store mekaniske evnene, men innrømmer at det var litt flaut. Hadde jo ikke tenkt på hvordan masta lå oppå båten, selv om jeg utmerket godt vet hvordan Windex’en skal plasseres. Akk ja. Vi fikk nå vridd den på plass litt senere, så det endte bra. Så kom trøbbel2… Det er åpenbart ikke hver dag kranbilmann flytter seilbåter. Det viste seg med all (u)ønsket tydelighet da han skulle plassere sidestøttene mot båten. De var rustet fast i motorbåthøyde. Det førte til en halvtimes iherdig jobbing med kubein og hammer, -såkalt «sleggemekanikk» – før støttene omsider ble medgjørlige og kunne justeres til ønsket høyde.

Båt underveis!

Jeg er sikker på den var glad for å få vann under kjølen igjen. Den så i allfall veldig fornøyd ut der den lå og skvalpet.

Så var det å få reist masta. Kuling var det på ingen måte, men 8 meter mast er ikke helt medgjørlig i frisk bris heller. Det konstaterte jeg raskt mens jeg sto og tviholdt mast i sokkelen sin, mens Skipperen fløy rundt og skrudde på strekkfisker på stagene. Vel bar krana mesteparten av vekta men jeg måtte likevel holde den såpass at den ikke kantet. På min båt så blir masta en smule topptung når stroppen festes under salingshornet. Høyt tyngdepunkt = vinglete mast, slik er det bare.

Det ble i sin helhet Skipperen som skrudde strekkfisker. Men jeg hang nå med på forklaringene og nå tror jeg faktisk det begynner å sive inn hva som skal festes hvor Og jammen tror jeg at jeg skjønte hvordan man strammer akterstaget også. Slett ikke verst. Tror muligens jeg må ha bistand neste gang mast skal opp også, men jeg kommer i allfall til å være i stand til å gjøre en god del mer sjøl. Jeg har lært. Og jeg er sikker på jeg kan klare å ta den ned selv, så lenge jeg har en hjelpende kran.

Det kommer seg.

Omsider sto masta på plass, og rimelig rett også. Skipperen justerte snart her og snart der og etterhvert siktet vi oss fram til at «nå tror vi det er bra nok».

«Har du prøvd motoren?» lurte Skipperen på

Nei, naturligvis hadde jeg ikke det så lenge båten sto i krybba, men jeg tok hintet og ålte meg ned i kabinen for å slå på strømmen. Bra tenkt,men da satt jo nøkkelen fast der nede så dermed fikk jeg ikke slått på tenningen til motoren. Det krevde litt tenking, før den selvsagte (nåja, burde vært selvsagt) løsningen dukket opp: dele nøkkelknippet. Jeg hadde jo hektet sammen nøklene til strømmen og nøklene til selve båten i fjor høst, så det var egentlig to separate knipper. Hvor dum kan man egentlig bli? «Stryk alt etter komma, og det siste frustrerte utbruddet hørte du ikke«, formante jeg Skipperen da jeg omsider fikk gang på tenkeboksen igjen. Jeg har jo engstet meg for både dieseldyr og flatt batteri, men min lille motor startet som en drøm – uten minste tegn til krangel og litt etter kunne vi hale inn fortøyningene og bakke ut mellom rekker av båter som allerede lå der. Skipperen hjalp til med å få meg ut fra kaia, så mente han jeg fikk ta roret selv.

Fornuftig nok, men jeg var litt skeptisk til å bakke ut mellom så mange nye fine båter… Jeg er jo ikke så vant rorgjenger og kunne vel tenkt meg å øve i litt mer «øppna landskap» (eller snarere farvann) først. Men det gikk bra, både med meg og omgivelsene.

«Legg over», kommanderte Skipperen da jeg hadde fått snudd og fikk nesa først igjen. (Unnskyld, jeg VET det heter baugen.) Og på mirakuløst vis klarte jeg faktisk å treffe inn i båtplassen min uten å kræsje i noe som helst. Me like. Det blir sikkert mer utfordrende å gjøre hele operasjonen alene, men jeg øyner håp om  å klare det uten å smæsje båten i det første forsøkene.

Nå lurer jeg bare på 2 ting:

  • hvem har spist det ene fortøyningstauet mitt? Jeg hadde grangivelig 4 i fjor, men nå finner jeg altså bare 3. (Fikk fortøyd med et nylontau i tillegg til de 3 skikkelige tauene jeg hadde, men det holder jo ikke lenge i sollys og saltvann, så må på shopping i morgen).
  • kommer jeg meg ut av senga i morgen, så jeg får handlet tauet nevnt i punktet ovenfor? Ryggen sier klart fra at den ikke likte buksering av stige i dag  heller. Så det så. (Men nå slipper jeg jo stigelemping en god stund framover 🙂 )
Og, til sist, jeg konstaterer fornøyd at min lille femdørs bil faktisk klarte å frakte hele krybba fra småbåthavna og hjem til min utendørsbod – uten tilhenger. Ikke at det hadde hjulpet så mye med tilhenger heller, i grunnen. Jeg har nemlig ikke tilhengerfeste.
Hurra for kompaktløsninger!

Nede for telling

Posted in seiling on torsdag, 12 mai, 2011 by NajadC

Det ble ikke båt på vannet. I stedet ble det 3 dager flatt ut på sofa, med smertestillende.

Jeg kjente ryggen ikke helt likte å lempe stigen inn i bilen da jeg skulle ta søndagens vårpuss, men det gikk nå på et vis. Mandag var ryggen småvond, men slett ikke krise da heller, før jeg dro på golf-kurs. Vel vitende om at jeg ikke tør ligge å plaske midtfjords i stiv kuling på noen år enda, så prøver jeg å skaffe meg enda en  utendørsaktivitet og valget har falt på golf. Dermed har jeg holdt på å ta grønt kort noen kvelder nå.

Mandag gikk det ikke så bra. Dvs. alt gikk bra til vi skulle prøve oss på å slå ut noen baller. Det kjente jeg at ryggen ikke likte. Og hva verre var, den likte det mindre og mindre for hver ball som ble slått, så da vi skulle ut på banen så var det ikke mer å slå på. Jeg måtte bare gå med de andre, men uten å slå selv. Nedtur. Men på den annen side – skal man kjøre 4 mil for å komme hjem, så kan man ikke være stiv som en stokk i ryggen.

Vel, ikke noe å gjøre ved det. Jeg travet rundt med de andre og kjente ryggen bli verre og verre. For hver gang vi stoppet ved et hull så måtte jeg slite for å få beina i gang igjen. Det gikk mot full låsing i korsryggen. Å kjøre hjem gikk forbausende bra, å komme seg ut av bilen da jeg kom hjem gikk ikke bra. Jeg brukte 5 minutter på å i det hele tatt komme meg ut av bilen og stavre meg opp trappene til leiligheta. Ikke bra.

Fra da av kunne det bare bli verre. I løpet av natta prøvde jeg med Ibux-gel som smertelindring. Det hjalp litt, men da tuben ramlet ned og endte på baderomsgulvet så måtte den anses som en tapt sak. Bokstavelig talt. Jeg hadde ikke sjans til åkomme dit ned.

Tirsdag morgen skjønte jeg hva «hekseskudd» eller lumbago innebærer. Jeg har en liten leilighet, og det tok meg 20 minutter å komme meg opp av senga og ut på badet. Da skjønte jeg det kom til å bli en dårlig dag. Sjefen ble oppringt med beskjed om at jeg ikke hadde sjanse til å komme meg på jobb og jeg returnerte til senga.

Det er ikke morsomt å ikke kunne røre seg når man er aleneboer…

Da legekontoret åpnet ringte jeg og spurte om de hadde en akuttime. Det hadde de, litt utpå dagen, så jeg klarte med mye besvær å komme meg inn i en treningsdrakt. Vanlig bukse var jo bare å glemme å få på seg. Legen humret litt av fremdriften min. Han har vel sett verre ting opp gjennom årene, men det er bare å innse: stiv rygg medfører ikke akkurat noe grasiøst ganglag. Jeg kom ut med to resepter på smertestillende og konklusjonen «lumbal-et-eller-annet-latinsk». Altså lumbago i min verden, enten det nå er korrekt eller ei. 😉

Smertestillende ble inntatt, og selv inntok jeg sofaen. Der har jeg stort sett holdt meg til nå. Vondt å sitte, ør i toppen av smertestillende nr. 2 og ikke helt god sjøl heller. Regner med at det var den ekstra smertestillende som jeg fikk i tillegg til voltaren som rotet til hodet for meg. Den gjorde meg ør og småkvalm og så trøtt at jeg ikke så land. Sov halve onsdagen.

Båtutsetting måtte naturlig nok utsettes. Man kan ikke reise en mast når man ikke selv kan stå på bena, eller for den del bøye seg ned og få skrudd fast strekkfiskene som holder masta. Man kan forsåvidt heller ikke bedrive slike akrobatiske øvelser når man ikke en gang er i stand til å gå på jobb. Så enkelt er det bare. Så båten ligger fremdeles på land. Dessverre. Men helsa må gå først.

I morgen skal jeg prøve meg på  jobb igjen. Trapper ned bruken av smertestillende nå, så får vi se hvordan det går. Får se om jeg får hjelp til sjøsetting om et par ukers tid i stedet. Før eller senere må jeg vel lykkes – selv om uflaksen ser ut til å følge meg i det prosjektet der.

(En bra ting oppi all elendigheta er at da får jeg kanskje satt på det nye navnet før båten sjøsettes. Har bestilt bokstaver, men de er ikke kommet enda.)

Og, forresten, i dag kom VHF sertifikatet. Jeg er lovlig radiooperatør på kortbølgeradio. Juhu….

Om presenninger og giftemål – eller omvendt.

Posted in seiling on søndag, 8 mai, 2011 by NajadC

Nå er båten avkledd. Presenning ble tatt av i dag, og min hvite svane er klar til sjøsetting.

Jeg slår fast en ting, det er spennende å fjerne 20 kvm presenning når det blåser liten kuling fra øst. Man skal jo helst ikke emballere nabobåtene altfor godt. Men det gikk bra. Jeg sørget for å holde godt i tampen som presenningen var surret med mens vinden løftet, så egentlig var faktisk vinden til hjelp når alt kom til alt. Å pakke presenning var verre. Heldigvis så skal jeg kassere den. Det er revet hull i den flere steder (shame on me som kjøpte for tynn). Så jeg endte med å bare tulle den godt sammen så jeg fikk den i bilen, så får den bli med på neste lass til fyllinga.

Så skulle jeg gi skroget en ekstra omgang voks over vannlinja. (Råd fra kollega.) Det er det minst lure som har kommet fra den kanten  så langt. Før jeg begynte, så så båten helt OK  ut. Jeg polerte og vokset jo før vinteren tok til. Det var bare noen svarte striper der tauene hadde vært. Vel, da jeg hadde på voks så ble fargen smurt utover og var umulig å få vekk igjen, så nå har jeg en gråskjoldete båt. Måtte til med ny poleringsrunde de stedene der det så verst ut, altså både dobbelt og trippelt arbeid for jeg måtte jo ha en dash voks utapå der igjen. Puh, og puh….

Mens jeg holdt på å baske med presenning og tauverk og styra som verst, så kom jeg i snakk med «båtnaboen», altså de som hadde båt liggende i opplag ved siden av min. «Naboen» var en litt eldre herre, som hadde følge av sønn og svigerdatter.

«Skal du seile den båten alene?» lurte han på.

«Ja, det er planen,» svarte jeg.

«Du må få deg en mann! Det er mange ting som kreves litt styrke til ombord i en båt.»

Det kan kanskje finnes mange grunner for å få seg en mann, men akkurat den grunnen tror jeg ikke jeg vil ha øverst på lista, og svaret mitt ble deretter: «Ja, det tror jeg så gjerne. Hvor får jeg kjøpt en? Det holder jo ikke at jeg finner en mann, men han må være seilinteressert også i så fall.»

Jeg kjenner min «båtnabo» litt fra før, så jeg vet han har humoristisk sans og liker en god replikk, og ganske riktig: han humret godt over svaret.

Som så ofte skjer nede i båthavna så blir det nesten like mye prat som arbeid, så det ble en riktig hyggelig ettermiddagsstund der vi puslet rundt og fikset og ordnet og polerte på våre respektive båter. Og det var absolutt ikke noe minus da sønnen tok seg en tur og et kvarters tid senere kom tilbake med is til hele bunten, inkludert meg. Folk er trivelige i vannkanten 🙂