Som kjent så sliter jeg litt med masta. Et alvorlig problem med master er at de ikke er på bakkenivå, eller snarere havnivå siden vi nå en gang snakker båt. Det er kort sagt forbasket høyt opp. Når man så mangler en duppeditt oppi der og vinsjene ikke er helt i form til å heise fullvoksne menn opp i masta for å fikse, så må mast ned for at duppeditt skal på plass.
Det er enkel matte.
Skal man ha ned mast, så må man ha kranbil – eller snille kolleger. Fordelen med min mast er at den er tross alt ganske liten og lett så i følge Seilvant Kollega så skal den være grei å ta ned (og forhåpentlig få opp igjen) med håndmakt og tau.
Jaha, ja.
I fjor høst kom det meg for øre at Seilvant Kollega hadde innkalt Snill Kollega1 og Snill Kollega2 til dugnat, når vi bare fikk OK vær og litt dagslys om kveldene. Det har vi som kjent nå (vel, i det minste dagslyset etter overgangen til sommertid nå i helga), så i dag skulle det store skje. Mast ned, duppeditt opp og mast ditto.
Hah! Enkelt og smertefritt. Påsto gutta. Jeg er erfaringsmessig en smule mer skeptisk, og det med rette viste det seg.
Kvart på 8 ringte telefonen. Seilvant Kollega kunne bare med en viss beklagelse konstatere at vond rygg hadde satt ham ut av spill, i allfall med tanke på mastelemping, i dag. Man lemper ikke master med vond rygg, sånn er det bare. Da Snill Kollega1 omtrent måtte heise seg opp av kontorstolen, og gikk med umiskjennelig «har sjauet ved i helga» vinkel på sin rygg skjønte jeg at dagens slag absolutt, uomtvistelig og uten tvil var tapt. Toppen av kransekaka ble satt da Snill Kollega2 utbrøt et kontant «au» i det han skiftet stilling på stolen. (Jepp, visstnok rygg det også….)
«Prosjekt båt» er atter en gang en anelse utsatt…
Dra te' sjøss 