Vårpuss?

Egentlig hadde jeg tenkt at påsken kunne være aktuell for vårpuss, men slik ble det ikke. Jeg påberoper meg to gode grunner. Grunn 1 er de rent klimatiske forhold. Det har vært kaldt lenge nå, og selv i disse dager så ligger tempen rundt null på dagtid og under det om natta. Altså venter man. Jeg vil ikke fryse lankene av meg mens jeg pusser.

Grunn 2 er «travel». De siste ukene har det søren meg vært så hektisk på jobb at jeg ikke har fått kjøpt nødvendig utstyr en gang. I og med at båten lå på vannet i fjor vinter så ble det jo ikke kjøpt noe nå, dermed regner jeg med at jeg bør kjøpe nytt av det meste. Og bunnstoff har jeg ikke liggende så det må jeg ihvertfall ha.

Puh.

Håper på en litt fredeligere vår, slik at jeg faktisk kan få benyttet båten litt i år. Hvis ikke bærer det ut på finn.no. Er jo håpløst å prøve å skaffe seg tidkrevende hobby, når plutselig arbeidsmengden øker og fritiden avtar ditto. Da må jeg muligens finne på noe som er enklere.

Pokker – jeg liker ikke å gi meg, men dette har vært uflaksprosjekt fra a til å.

Just in time

Endelig er presenningen på.

 

Endelig kom presenningen på. Nå har jeg gått og «kikket i været» (i praksis sjekket yr.no) i ukesvis, og hvis det ikke har vært kuling så har det meldt kuling. Og har det ikke vært noen av delene så har jeg jobbet seint.

Dårlige forhold for å få surret på presenning, altså. Jeg lover: 24 kvm presenning, liten kuling og meg tre meter oppe i lufta er skikkelig elendig kombinasjon. Derfor prøver jeg ikke.

Tirdag var værgudene greie, men minus ti grader fristet ikke til uteaktivitet med bare hender. Tirsdag utgikk. I dag slo været til : så godt som ingen vind og bare noen få minusgrader.

«Hadetdagutter – jeg stikker!!!!» var meldingen kollegene fikk, og der føk jeg ut døra.

Det gikk litt lettere i år enn sist jeg skulle prøve meg på den operasjonen. Jeg konstaterer at det er lurt å ta med stige…. Jeg konstaterer også at det burde vært mulig å se på presenningen hvilken vei den skal ligge. Så lenge den er 4 x 6 meter så er det en viss sjanse for at den havner på tvers – hva nå enn det måtte være.

Og det gjorde den, fant jeg ut da jeg hadde fått strukket den pent og pyntelig over båten. Den gikk liksom ikke så…langt fram som jeg skulle ønske. Dermed ble det ny rigging av stige og 90 graders rundtomsnu av presenning. Den kunne sagtens vært en meter bredere, men OK , det får duge for i år. Det viktigste er å få dekket cockpiten for det er der snøen i tilfelle vil legge seg skikkelig. På fordekket fyker den nok av i vindkulene uansett.

Fikk noenlunde strekk på den og sørget atter en gang for å få et par tørn med tau rundt hele pakka. Jeg stoler ikke på maljene på Europrispresenninger lenger enn jeg ser dem, men på den annen side så har jeg knappest lagringsplass for masse kvadratmeter skikkelig presenning til mange tusen kroner.

Bruk og kast er fyfy, men av og til litt deilig også. Ikke for det, maljene holdt til innsurringen  og holder de vinteren gjennom så skal jeg nok få tatt vare på presenningen til neste år også.

Vel, båt er nå tildekket og akkurat i det jeg slo siste stikket, så ble jeg våt på nesa – en skikkelig snøfille. 10 minutter senere var alt hvitt.

 

Det kaller vi Timing,  -med tilsiktet stor T.

Det snør, det snør – tiddelibom

Værgudene er ikke greie i år heller. Rett nok har det ikke vært samme vanvittige rekke med stormer som i fjor, i allfall ikke ennå, men det har likefullt blåst og vært rufsete ganske så jevnlig siden jeg fikk båten på land. Så den står enda utildekket. Det å få på plass 25 kvm presenning 3 meter opp fra bakken i frisk bris frister ikke når jeg er alene om jobben. 

Det har jo gått bra så lenge det er tørrvær eller i nøden regn, men nå kjenner jeg det begynner å bli plagsomt. Ser ut som det skal være noenlunde rolig i lufta på tirsdag, så jeg krysser fingrene og håper at yr.no får rett. Da skal det være en sjanse for å få det til. 

Ser dere noe grønt og stort som fyker forbi med en dame hengende etter, så vet dere at det IKKE lyktes….

Opp i det blå!

Det er noe naturstridig ved en båt i lufta…

Det er noe naturstridig ved en båt i lufta, og jeg liker det ikke, selv om det er imponerende å se alle de kiloene (eller tonnene) henge der. Det er liksom ikke sånn det skal være. Likevel er jeg lettet. Båten er på land for vinteren. Nå gjenstår bare det vanlige småpjusket med presenning og polering og rengjøring og… hei, vent  – hva var det med «småpjusk????

Vel, uansett, båt er oppe etter en sommer med null bruk, og jeg konstaterer at drømmen er litt…marerittisk. Dels har elendigheta skyldtes den der…dingsen som mangler oppe i masta og som jeg ikke fikk på plass uten å leie mobilkrant og ta ned masta. Og dels så gadd jeg ikke leie den før nevnte krana, for det har rett og slett vært en usedvanlig hektisk sommer på jobb. Jeg innså dermed allerede i juni at slaget i praksis var tapt for i år.

Den er klok som gir seg.

Vel, etter en del om og men(n) med å få organisert både mobilkran og hjelpemannskap på samme tid, så fikk jeg hyret begge deler i dag. Flaks, sa Severin Suveren. I går blåste og regnet det, og det var skikkelig høstvær. I ettermiddag var det strålende sol, og veldig mye mer behersket vind. Hurra!

Trodde jeg skulle få klargjort en del i går, men det måtte jeg bare gi opp. Nytter ikke å slakke på strekkfisker som holder stag når det blåser kuling. Dvs. det går jo, men det er ingen utpreget god idé. Men jeg kunne fjerne det ekstra fortøyningstauet jeg har hatt som sikring i vinter. Eh..fjor vinter altså. Nåja, kunne og kunne. Å holde 1,6 tonn båt inntil utliggeren (opp mot vinden) med en hånd mens man knytter opp knute med de to andre er ikke enkelt. Vanskelig faktisk. Hvor mange hender ble det der…? Åja, tre. Det var det jeg visste jeg hadde minst en for lite.

Enklere i dag, med hjelp av Skipper’n. Jeg er mildt sagt ikke god til å manøvrere i trangt farvann, så da vi skulle inn til opptaksbrygga fikk Skipper’n den ære. Lurt for nervene mine, lurt for baugen og hvem vet om det ikke var lurt for de omkringliggende båtene også? På forhånd hadde jeg satt opp krybba (helt av meg selv alene, jeg gjorde bare feil en gang) og tatt ned både bom (flink!!!) og samlet sammen øvrig tauverk (ikke fullt så flink). Hadde også hatt vett nok til å kjøpe et par «bagasjestrikk» på Europris, så denne gangen fikk jeg snurpet fall og stag inntil masta på enklest mulig måte. Man lærer, men lærer seint.

Mast kom av, båt opp (se bilde), og ble behøring plassert i krybbe. Skipper’n og kranbilmannen hadde full kontroll, så jeg ble nesten bare tilskuer og håndtlanger. Litt flaut, egentlig. Men jeg har gjort mer selv i år, som sagt. Da båt var plassert, alle strekkfisker strammet og lastestropper på plass for å stabilisere så var det bare å gripe til høytrykksspyler og sette i gang. Skipper’n hadde heldigvis tatt med seg sin, for jeg har ikke.

Jeg er nå blåskjellenes erklærte samfunnsfiende nr. 1. Fyttikatt som de hadde vokst under der. Spesielt på drevet, men det var noen kolonier hist og her ellers også. Det blir definitivt et par runder med bunnstoff til våren.

Nå må jeg bare få noen (leid firma) til å stappe motoren full av frostveske så har jeg orden på sakene for i år.

En eim av teakolje

Jeg hadde egentlig tenkt å kalle denne posten «best uten seil», men valgte å forholde meg til sakens fakta. Del 2 av moderat vårpuss er utført og de stakkars teaklistene mine (og takrailen) som var grå, matte og triste er nå rimelig brune og blanke igjen. Det ligger en eim av teakolje over havna!

Det kostet meg 3 lag teakolje, en overhaling som nesten sendte meg i sjøen (pokkers cabincruiser som kom inn og laget skikkelig kjølvann 😦 ) og en skvett olje på dekket (behørig tørket opp med papirlommetørkle som var det eneste jeg hadde for hånden.) Sistnevnte var det ikke cabincruiseren som forårsaket, men den vindkula som sendte flaska med teakolje overende i det millisekundet jeg hadde satt den fra meg for å få stablet meg på beina etter å ha sittet og oljet listene oppå fordekket.

Gammel og skral? Jeg? Næh! (Altså – jeg FÅR ikke plass til rullator oppi der, bare så det er sagt.)

Men bortsett fra disse små hendelsene så er båten nå altså mye finere enn den var i går formiddag. Jeg skulle gjerne hatt en runde med polish også, men akkurat det er vel ikke så lurt å påføre i steiksola akkurat så det får vente litt til en overskyet dag med god tid.

Hm, ja, før noen nevner det så burde jeg visst hatt opp et seil også. I det minste storseilet, som jeg da må forutsette virker som det skal. Men i dag var det altså vind, og jeg tror ikke jeg skal prøve å buksere uregjerlig seil og lazybag inn på bommen i frisk bris – med bare mine egne to hender til hjelp. Det kan bli mye ukvemsord og trolig en søkkvåt kaptein av sånt, enten fordi  jeg ender i sjøen eller blir drivende våt av svette i kampen for å holde styr på x antall kvadratmeter seil, mens jeg trer det innpå bommen. Lurer forresten på hvor mange kvadratmeter det er tale om. Seilfirmaet jeg brukte regnet visst på det, men nå har jeg glemt (eller fortrengt) tallet.

Forresten, jeg glemte visst å nevne det, man blir en smule kvalm av  «overdose» teakoljelukt. Godt det var utendørsarbeid i det minste.

Tapt og funnet?

Jeg erklærer meg offisielt idiot.

I dag var den store båtvaskedagen. Etter en lang vinter så så jo ikke dekket ut i det hele tatt. Blåskjell kjempet med måkeskitt om plassen, og der det ikke var noen av delene hadde alger og grønske okkupert territoriet. Noe måtte altså gjøres. Bevepnet med klut og svamp og rengjøringsmiddel og …eh…spylebørste(?) (en sånn som koples på vannslangen) skred jeg til verket. Jeg skulle naturligvis gjort det før, men først var det for kaldt og jeg forkjølet, og erfaringsmessig skjer det ting med meg og vannslanger så jeg pleier ende opp vel så våt som båten… Ergo ventet jeg på varmen. Da varmen kom før i uka, så ville jobben med ett ha litt oppmerksomhet så jeg kom meg aldri avgårde.

I dag kom jeg meg avgårde.

Det første jeg gjorde var å spyle dekket slik at jeg fikk vekk mesteparten av blåskjell og løst rusk og rask.

Det neste jeg gjorde var å tilsette noen korker vaskemiddel i en bøtte og så vaske dekket omhyggelig. Nei, vent, det er noe feil her. Det var det jeg skulle gjort, men…på min ferd tilbake til vannkranen for å slå av vannet da jeg skulle bytte fra spylemunnstykke til børste så tullet slangen seg rundt bøtta og vips var jeg en bøtte (og en svamp) fattigere. Pokker ta! Så hvis noen nå ser en hvit plastbøtte på vei mot Danmark, så bare behold den. Jeg følte ikke for å stupe uti etter den og den drev ganske fort avgårde – utover. *sukk*

Hater når sånne ting skjer.

Siden bøtta var hinsides redning (i allfall uten fare for liv og lemmer) så måtte jeg improvisere – igjen. Liten dash vaskemiddel ble skvettet her og der på dekket (ufortynnet) og jeg hev meg straks over partiene med spylebørsten, slik at jeg fikk vaskemiddelet fortynnet og spredt utover før det rakk å bite seg altfor fort fast. Det funket som fy. Tok båten i 3-4 vendinger på det viset slik at ikke konsentrert vaskemiddel skulle bli stående lenge før det ble fortynnet. Og så byttet jeg til spylehåndtak og spylte etterpå. Ble så rent og fint, så.

Litt verre er det under båten. Den lå jo på vannet i vinter og jeg ser det er grodd en del i vannlinja. Hadde håpet den skulle klare seg til jeg tar den opp i høst, men spørs om jeg ikke må prøve å få plass på slippen vår en kveld eller to. Søren og. Det blir mer jobb på gutta, for jeg er (med rette) usikker på min evne til den slags finmanøvrering, og man bør uansett være en ombord for å få på plass støttene, mens en er på land og opererer vinsjen.

Får se om noen forbarmer seg over meg. Skrubbing, skraping og påføring av bunnstoff skal jeg nok fikse selv, men akkurat den heise opp operasjonen tror jeg jeg må ha en hjelper til.

Lurer også på om jeg skal be om hjelp til å få opp storseilet. Altså, få det inn på bommen og i lazybag’en. Jeg klarer det sikkert selv, men mistenker det går tre ganger så fort om jeg har en håndtlanger. Seil og lazybag må jo festes samtidig og jeg mistenker det kan bli litt lite med to hender i den operasjonen der. Lurer på om jeg får mange frivillige hvis jeg baker kake og tar med på jobb 😉 ?

Tydeligvis har gutta begynt å miste trua på meg nå, for her forleden så var det en som kommanderte: «Nå går du ned og vasker den båten din og så tar vi oss en tur med motorkraft om et par uker så kan jeg vise deg litt hvor det er lurt å ferdes og ikke.» Er glad for tilbudet for nå er det såpass lenge siden jeg har vært ute i skjærgården at jeg har glemt hvor de «tricky» stedene er, så det kan være  helt greit med en kjentmann på en første tur.

Snille kolleger er slett ikke det verste man kan ha…

Redningspatruljen i farta

Jeg sliter fremdeles med riggen.

Jeg er også så heldig at jeg har mange gode kolleger, deriblant et par seilentusiaster, og en av dem har vært primus motor for aksjon «Fikse NajadC’s rigg». I går skulle det store skje… Været var OK, alle de impliserte på plass (med velfungerende rygger og armer) og pågangsmotet på topp.

Vel, mitt var noget mer avventende…

Vi gikk for plan A først:

Reise lang stige mot mast, surre den fast. Hjelper 1 og 2 støtter stige og er håndtlagere mens Seilentusiast klatrer opp og fester dustedings som mangler i mast. Selv dør jeg av høydeskrekk på 3. trinnet i en stige, så jeg betraktet planen med stoooor skepsis. Jeg liker mine kolleger og vil gjerne ha dem intakt, ikke most utover en brygge som følge av fall fra ørtende stigetrinn i urolig liten båt. Mann langt opp i høy stige bare må gjøre et og annet med tyngdepunktet, tenker jeg.

Vi slapp å teste tyngdekraft – og effekt av tyngdepunktsforskyvning, for stigen var helt åpenbart for kort. Det så vi da vi (nei, jeg mener de) hadde fått buksert den opp langs masta.

Ned med stige igjen og vi gikk over til plan B

Plan B var like enkel i teorien som den var komplisert i praksis. Vi løsner sidestag og forstag, fester tau i masta og legger den forsiktig ned vha. «store, sterke karer» metoden samt akterstaget. Null problem. Sa Seilentusiasten.

Velvel…

Sidestag ble løsnet (hvor i $#»!!$% var det nå blitt av riggoljen jeg kjøpte i fjor sommer? = Ilbiltur hjem for å ransake bod). Mast ble løsnet fra festet og……den viste seg å være langt mer uhåndterlig enn gutta hadde tenkt i forkant. På det tidspunkt benyttet jeg min rett som kaptein til å intervenere og nedlegge veto. Ikke søren om jeg ville de skulle miste kontrollen og mose seg selv eller en nabobåt, ei heller ville jeg bli stående med en nedlagt mast som vi ikke hadde samlet armstyrke nok til å få opp igjen. Gutta har riktignok armmuskler, men jeg har med skam å bekjenne ikke særlig mye av det.

«STOPP!!!», sa jeg. «Dette går ikke»

Mast ble satt stille og pent på plass igjen.

Og Hjelper2 trakk et lettelsens sukk: «Egentlig tror jeg du hadde rett i at det var lurt å stoppe der, vi skulle slitt skikkelig for å få den masta opp igjen….»

 

Så gutta har nå en god historie til lunchpausen i morgen. Jeg har fremdeles defekt mast og mangler planer. Det virker liksom litt…voldsomt å leie mobilkran for masteløft, 10 minutters skrujobb, og løfte tilbake mast. Det koster tross alt noen tusen. Spørs om jeg får leve uten den fokka og konsentrere meg om storseil og motor i sommer, så får jeg få noen til å ta den monteringsjobben når båten kommer på land til høsten. Da må jo masta ned uansett.

Det er kanskje unødvendig å si at jeg ønsker meg mastekran i båthavna?

Påskepuss?

Næh, ikke akkurat det. Jeg er fin på det. 

Så lenge det er såpass nattefrost at jeg risikerer det skrangler isbiter ut av vannledningen så gidder jeg ikke gå i gang med noe større vaske og pusseprosjekt, selv om påsken ellers hadde vært ideell til den slags. Vi hadde det jo fint og varmt en stund, men så gikk det med ett over. 

Aner ikke om de har tatt sjansen på å åpne for vannet enda heller faktisk, men det er alt for lite temperatur i lufta til at jeg orker gå ut og skrubbe om så er. 

Jeg venter nok 4-5 grader til…

Det skal ikke være helt enkelt.

Som kjent så sliter jeg litt med masta. Et alvorlig problem med master er at de ikke er på bakkenivå, eller snarere havnivå siden vi nå en gang snakker båt. Det er kort sagt forbasket høyt opp. Når man så mangler en duppeditt oppi der og vinsjene ikke er helt i form til å heise fullvoksne menn opp i masta for å fikse, så må mast ned for at duppeditt skal på plass.

Det er enkel matte.

Skal man ha ned mast, så må man ha kranbil – eller snille kolleger. Fordelen med min mast er at den er tross alt ganske liten og lett så i følge Seilvant Kollega så skal den være grei å ta ned (og forhåpentlig få opp igjen) med håndmakt og tau.

Jaha, ja.

I fjor høst kom det meg for øre at Seilvant Kollega hadde innkalt Snill Kollega1 og Snill Kollega2 til dugnat, når vi bare fikk OK vær og litt dagslys om kveldene. Det har vi som kjent nå (vel, i det minste dagslyset etter overgangen til sommertid nå i helga), så i dag skulle det store skje. Mast ned, duppeditt opp og mast ditto.

Hah! Enkelt og smertefritt. Påsto gutta. Jeg er erfaringsmessig en smule mer skeptisk, og det med rette viste det seg.

Kvart på 8 ringte telefonen. Seilvant Kollega kunne bare med en viss beklagelse konstatere at vond rygg hadde satt ham ut av spill, i allfall med tanke på mastelemping, i dag. Man lemper ikke master med vond rygg, sånn er det bare. Da Snill Kollega1 omtrent måtte heise seg opp av kontorstolen, og gikk med umiskjennelig «har sjauet ved i helga» vinkel på sin rygg skjønte jeg at dagens slag absolutt, uomtvistelig og uten tvil var tapt. Toppen av kransekaka ble satt da Snill Kollega2 utbrøt et kontant «au» i det han skiftet stilling på stolen. (Jepp, visstnok rygg det også….)

 

«Prosjekt båt» er atter en gang en anelse utsatt…

Det blåser på toppene

…og i dag nede ved havflaten også. Etter å ha vært oppe i storm styrke i dag (i allfall hvis man skal tro yr.no) så stakk jeg nedi båthavna etter jobb. Tenkte som så at presenningen nok hadde gått sin vei i uværet. Det var delvis sant. Et hjørne hadde løsnet og siden maljen var revet ut og hadde gått til bunns sammen med «loddet» så fikk vinden godt tak.

Jeg føler at sterk kuling med presenning som godt vindfang ikke er noen god løsning for fortøyningene. Så jeg ofret presenningen. Fram med kniven for å kutte det som var av faste surringer og så samlet jeg sammen 4×6 meter presenning mellom vindrossene. Sa noen «morsomt»?

I think not.

Det er ikke moro i det hele tatt faktisk. Enda mindre moro er det fordi jeg har en av de ytterste båtplassene ved «moloen». Og med 24 kvm sammentullet presenning så får faktisk vinden ganske bra tak i meg også. Vel, jeg overlevde uten de helt store problemene, men slet litt med å få presenning bort til bilen kan man si. Dog, glad jeg fikk det gjort. Båten tåler vann, men selv om jeg har gode fortøyninger så liker jeg ikke at sterk vind river og sliter i noe som fanger vinden såpass godt som en stor presenning. Neste tildekkingsløsning vil omfatte en langt mindre presenning, kan jeg bare si. (Har forresten noen prøvd å stappe søkkvåt presenning inn i småbil (str. type Polo) i sterk kuling???

Det er en utfordring.

Er likevel stolt av fortøyningene mine. De holder enda og ingen frynser på tauene observert. Men jeg må nok stramme dem opp litt. Enten har knutene glidd litt i presset, eller så har rett og slett tauene strukket seg litt, for båten ligger med slakkere tau nå enn den gjorde. Men det blir ikke stramming før vinden har gitt seg litt. Har prøvd å holde båt med 8 m/s vind inn fra siden og det holdt hardt, så ikke søren om jeg prøver det stuntet i 20 m/s. Så lenge det ikke er krise og fenderne ikke tar borti utliggerne så får det bare være til det løyer litt.

Dog, akkurat nå er jeg en meget lite entusiastisk båteier….